Det kan være fornuftig å velge et sikkert fremfor et usikkert alternativ. Men trygghet har også en kostnadsside. Slik er det i alle fall i finansmarkedene.
Hvordan henger dette sammen, spør du kanskje. Statistisk Sentralbyrå (SSB) har jo nylig meldt at den gjennomsnittlige innskuddsrenten i norske banker økte fra 0,8 prosent til 1,1 prosent det siste året.
Redusert kjøpekraft
Hvis vi for enkelhet skyld sier at bankrenten i 2019 var én prosent, så kastet et bankinnskudd på én million av seg 10.000 kroner som renteinntekter gjennom året.
Joda, og det er vel og bra. Men så kommer «gnagerne» og skal ha sitt. Inntektsskatten tar 2.200 kroner. Formuesskatten tar maksimalt 8.585 kroner. Og så endte fjorårets generelle prisstigning på 1,37 prosent, målt ved endring i konsumprisindeksen.
Så hensyntatt alle disse kostnadselementene endte 2019 med tap av kjøpekraft på mellom 0,6 prosent og 1,5 prosent for alle som plasserte penger risikofritt i banken til én prosent rente.
Prosenter og milliarder
De siste årene har aksjemarkedene gitt raus avkastning til investorer som har hatt evne og vilje til å ta risiko. De tre aksjefondene som forvaltes i Landkreditt Forvaltning har levert gjennomsnittlig avkastning som overstiger 20 prosent det siste året. De siste ti årene har verdens aksjemarkeder gitt drøyt 14 prosent gjennomsnittlig årlig avkastning, målt ved MSCI AC World Index i norske kroner. Oslo Børs har gitt knapt 10 prosent årlig avkastning i den samme tiårsperioden.
La oss nå anta at hver husholdning i gjennomsnitt trenger 100.000 kroner på «beredskapskonto» i banken. Noen vil sikkert ønske å ha mer likviditet enn dette umiddelbart tilgjengelig. Og så vil sikkert noen tenke motsatt, og eventuelt øke belastningen på boligkreditten om det skulle bli nødvendig.
Etter å ha justert for husholdningenes behov for «lommepenger» har de anslagsvis tusen milliarder kroner stående på bankkonti. En betydelig andel av dette formidabelt store beløpet er langsiktig sparekapital.
Oljefondet
Det finnes ingen fasit for hvordan kapital bør investeres. De fleste har egne preferanser for risiko. Tidshorisont på investeringer vil kunne begrense hvilke alternativer som kan være aktuelle. Skal man kun investere i omsettelige verdippirer eller skal man også inkludere mindre likvide investeringer i investeringsuniverset?
Statens Pensjonsfond Utland forvalter det såkalte Oljefondet, vår felles finansformue. Oljefondet har en lang investeringshorisont og begrenset likviditetsbehov. Fondet skal over tid ha cirka 70 prosent investert i aksjemarkedene og cirka 30 prosent investert i rentepapirer.
Gjennomsnittlig (volumvektet) avkastning i våre aksjefond var 20,8 prosent i fjor, mens snittavkastningen i rentefondene var 4,7 prosent.
Fra 10 til 160
Hvis vi legger Oljefondets strategiske aktivaallokering og avkastning fra Landkredittfondene til grunn, kunne norske husholdninger hatt 160 milliarder kroner i avkastning på den samme kapitalen som faktisk ga dem renteinntekter på rundt regnet 10 milliarder kroner.
Forskjellen er jo mildest talt betydelig. Og dette er tall basert på utviklingen i ett enkelt år.
Bankene gleder seg.
Husholdningene går glipp av inntekter. Deres valg er deres problem.
Det finnes et bredt utvalg av alternative investeringsmuligheter.
Jeg undrer meg fortsatt over at bankinnskudd er førstevalget (og ofte det eneste valget) når nordmenn skal investere sparekapital.
Hva venter de på?
