Mange kjenner kanskje igjen Tor Jacob Solberg fra kåringen av "Årets unge bonde", der han gikk av med seieren i 2014. Han er kjent for sitt store pågangsmot. For det er ingen tvil om at veien til gården han driver i dag har vært lang.
Tor Jacob kjøpte gården på det åpne markedet bare 21 år gammel i 2004. Han var fast bestemt på å bli bonde og hadde ikke tid til å vente på familiegården som han hadde odel på i Ski.
Han viser oss et bilde av gården i Skiptvet, slik den var da han kjøpte den. Låven manglet en vegg, og bolighuset var i dårlig forfatning. Det eneste av verdi på bildet ser ut til å være en traktor.
- På dette bildet eide jeg alt, unntatt traktoren, humrer Tor Jacob.
Startet med to kyr
Gården var alt annet enn i tipp topp stand, og det var ingen aktiv drift. Han startet derfor opp med to kuer og to tomme hender. Fra dette har han lagt stein på stein, til det som i dag er en veldrevet gård med økologisk melkeku, som produserer 500.000 liter melk i året. I tillegg har han ammekuproduksjon med cirka 20 mordyr.
Det har blitt melkerobot og moderne driftsbygninger. Til sammen driver han nå jorda på tolv gårder, og sysselsetter mellom to og tre personer.
- Når du begynner med en gård som er så dårlig, så går det jo bare fremover. Det å kunne begynne et nytt sted, der jeg ikke kjente noen, gjør at en blir litt fryktløs. Det er bare å klemme på, og det er litt alright.
På gården bor han sammen med kona Iris Assink Solberg og døtrene Elise og Karen.
Vi går forbi noen ender, og blir med han inn i fjøset. Ammekyrne står bedagelig med hodet inn i forhekken, men ei enslig ku har tatt pause fra fôrbrettet og lener seg godt inntil den elektriske kløbørsten.
- Jeg er vel den i Østfold som har flest kløbørster per dyr. Det er god dyrevelferd, og det er viktig for meg, smiler han.
Les mer: Bonden Hans har ikke tid til å bli syk
Tor Jacob er kjent for sitt pågangsmot, og har bygd opp gården og produksjonen helt fra grunnen.
Langsiktige investeringer nytter
Vi får en omvisning i det store og luftige melkekufjøset. Det er stille og rolig, og bare lyden av en melkerobot i full sving høres i tillegg til kyrne som spiser.
- Jeg investerte hardt under finanskrisa, og bygde nytt melkekufjøs til omlag åtte millioner. Det var spesielt å være "noen-og-tjue-år", og investere så hardt når alle andre backa ut på investeringsfronten. Men dette kunne jeg gjøre fordi investeringene mine i landbruket var så langsiktige, forklarer Tor Jacob.
Han er nå oppe på en produksjon og et driftsapparat som gir stabilitet i hverdagen. Han har sådd, og nå kan han endelig høste.
- Det er vel sånn som i de fleste andre bransjer, det er ti magre år i starten, før en kan begynne å høste av innsatsen som er lagt ned. Men uflaks har jeg hatt lite av, det meste har gått min vei, bekrefter Solberg med et smil.
Likevel har han fått kjenne på hvor fort flaksen kan snu, og hvor små marginene er mellom liv og død.
Lykken er fullkommen
For det var ikke bare suksessen vi var kommet for å prate med Tor Jacob om. Vi tar en liten kjøretur til en nabogård der han leier jorda. I enden av jordet står det et tre. Datteren Elise på fire år er med.
- Var det i dette treet du klatret opp? spør Elise.
Pappa Tor Jacob nikker bekreftende. Det var dette treet som ble redningen hans da han ble angrepet av sin egen ku.
For landbruket er norges farligste arbeidsplass, og næringen har flere dødsulykker hvert år. En augustdag i 2015 kunne Tor Jacob fort ha blitt en del av den dystre statistikken.
- Det var en nydelig dag i en travel tid på gården. Jeg skulle bare se til noen dyr på beite da jeg så den. En fin liten kalv hadde plutselig blitt en del av ammekuflokken som beitet på jordet her, begynner Tor Jacob.
Kua hadde kalvet litt for tidlig, men alt stod bra til med både kalven og kua. De stod litt for seg selv på beitet. Alt var rolig og fint.
- Jeg husker enda gleden jeg hadde da jeg dro hjem etter litt kraftfôr til kua, og øremerker til kalven. Ting kunne ikke bli bedre, minnes han.
Tor Jacob er vokst opp på gård. Han har jobbet med dyr hele livet. Han er veldig klar over at ei ku kan ha et fryktelig morsinstinkt. Men denne var rolig, og han kunne klappe både kua og kalven uten at hun viste noen form for irritasjon.
Plutselig angriper kua
Han bestemmer seg for å sette øremerker på kalven. Både kua og kalven ligger stille og rolig, så det er godt å få merket kalven med en gang. I det han tar tak i kalven angriper kua helt uventet.
- Plutselig kommer kua i full fart mot meg, den tror at jeg skal ta kalven hennes! Hun rauter hysterisk og stanger meg med all sin kraft rett i bakken. Sekunder føles som minutter, og jeg er helt sikker på at jeg kommer til å dø.
Minnene er fortsatt like klare, selv fem år etter. Tor Jacob får en brutal behandling av kua, for det er enorme krefter som settes i sving når ei ku på mange hundre kilo blir sint.
- Jeg rekker ikke å bli redd, men jeg blir forbannet og trist. Kua stanger og stanger, og jeg tror jeg skriker. Men mest av alt tenker jeg på at det er så forbasket synd å dø nå. For hjemme har jeg min gravide kone. Vi har ventet lenge på dette barnet, og jeg har gledet meg så utrolig mye til å bli kjent med den lille jenta vår, forteller Tor Jacob.
Et enslig tre i jordekanten ble redningen for Tor Jacob. Nå er treet dødt, og minner han stadig på hvor små marginene kan være i livet.
Treet blir redningen
Redningen blir at kua et lite øyeblikk stopper opp for å sjekke kalven sin. Tor Jacob mobiliserer alle sine krefter for å komme seg opp, og bort til treet i jordekanten.
- På en eller annen måte klarer jeg å komme meg på beina og og løpe bort til dette enslige treet. Her får jeg klatret opp i trygghet. Jeg husker enda følelsen av å sitte å klamre meg til treet samtidig som det går opp for meg at jeg utrolig nok har overlevd!
Han peker opp på ei grein litt oppe i treet, og viser til datteren Elise.
- Der oppe satt jeg, og da var jeg så glad for å ha overlevd. Jeg skulle likevel få muligheten til å bli kjent med deg.
Det har tatt han over fem år. Det har vært for vanskelig å prate om at han, som var så erfaren med dyr, skulle havne i en slik situasjon.
- I ettertid har jeg tenkt mye på hvordan det hadde gått med familien min hvis jeg døde den dagen. Mest sannsynlig måtte de ha flyttet fra gården, og det hadde vært en stor usikkerhet for hvordan de ville klare seg videre.
I dag er treet dødt, men Tor Jacob lever. Hver gang han ser treet blir han minnet på hvor skjørt livet kan være.
- Det er lett å basere seg på flaks. Livsforsikring er ikke flaks. Det var bare flaks at jeg ikke trengte den denne gangen, avslutter Tor Jacob.
Les mer om bondelagets personforsikringer
Kontakt meg om personforsikring
Bare noen måneder etter ulykken ble Tor Jacob far til Elise. Han har tenkt mye på hvordan framtida til kona og datteren hadde blitt om han ikke hadde overlevd.