Kraftige endringer på en generasjon

Gårdsbruk og jorde
I løpet av 30 år har jordbruket endret seg dramatisk. En utfordring er om vi som jobber i næringen klarer å tilpasse oss tilsvarende.

Følg vår facebookside og hold deg oppdatert på nyheter innen landbruk og økonomi.

Landbruksnytt fra Landkreditt

SSB legger fram tall som viser hvor store endringer som har skjedd i løpet av de siste 30 årene i norsk jordbruk. Statistikken fanger opp de store strukturendringene. Antall jordbruksbedrifter er falt med 60 prosent og besetningsstørrelsen er mangedoblet. Men hva har skjedd med bonden i samme periode?

Størst nedgang i nord

– Fra 1989 til 2018 er antall jordbruksbedrifter redusert med 60 prosent, fra 99 400 til 39 600, en gjennomsnittlig årlig nedgang på 2,1 prosent. I denne perioden har fylkene Troms og Finnmark hatt størst nedgang med respektive 72 og 71 prosent. Minst har nedgangen vært i Rogaland med 48 prosent, skriver SSB.

Dette betyr at store jordbruksfylker som Rogaland, Trøndelag og Oppland har økt sin posisjon gjennom andel av antall jordbruksbedrifter. 35 prosent av alle jordbruksbedrifter finner vi i disse tre fylkene.

To av tre bønder leier jord

Areal i drift har holdt seg relativt stabilt i perioden. Det betyr naturligvis at de enkelte jordbruksbedriftene driver et mye større areal. Avhengigheten av leiejord har økt kraftig på en generasjon. Leiejordarealet er omtrent doblet.

– I 1989 leide om lag 40 prosent av jordbruksbedriftene jordbruksareal, og det leide jordbruksarealet utgjorde 23 prosent av det totale jordbruksarealet i drift. I 2017 leide to tredjedeler av jordbruksbedriftene jordbruksareal, og til sammen 45 prosent av arealet var leiejord.

Større enheter krever bedre bedriftsledere

En bonde med grasproduksjon har økt arealet sitt fra 74 til 213 dekar på 30 år. Samtidig har ikke topografien i Norge endret seg. Det betyr flere skifter som den enkelte skal produsere på og større avstand til gårdens driftssentrum.

Utfordringene til bonden er blitt tilsvarende større. Flere skifter og større avstand gjør at organisering må stå mer sentralt. «Stordriftsfordeler» er for mange et ord uten mening, fordi arealene ikke innbyr til rasjonalisering. Dette krever en holdningsendring som må gå på å få mer ut av arealene enn stadig å skaffe seg mer areal. 

Og noen tall til slutt…

Mens potetprodusenten i 1989 hadde i snitt 5 dekar, er dette arealet økt til 74 dekar 30 år senere. I samme periode har en gjennomsnittlig grønnsaksprodusent økt fra 9 til 101 dekar. Dette betyr igjen at behovet for mange sesongarbeidere har eksplodert, noe som også er en utfordring til bonden som arbeidsleder.

Antall sauebønder har økt. Mens 29 prosent av av jordbruksbedriftene drev med storfe eller melkeproduksjon for 20 år siden, har denne andelen blitt redusert til 16 prosent. Sauebønder har økt og er nå snaut 10.000. Dette utgjør nå 25 prosent av alle bønder og er den største gruppen. Interessant nok, når det er den produksjonen i Norge som har dårligst lønnsomhet.