Hopp direkte til innhold

Eierskifte i Norge eller på Tasmania

Produksjonen er annerledes og størrelsen på gården langt unna norsk standard, men menneskene i et eierskifte tenker likt.

Scott Calvin er dagens driver av gården med sau.


Scott Calvin overtok familiegården med sau for fire år siden da han var 30 år. Far fortsetter å jobbe på gården. Det han gjør er det bra kvalitet på, men i følge Scott er det en lite forutsigbar arbeidskraft.

Få landbruksnyheter rett i innboksen

Nå kan du få et nyhetsbrev med våre viktigste landbruksnyheter rett i innboksen. 

Meld deg på nyhetsbrevet her

– Far gjør ikke det jeg ber han om, så han kan like gjerne velge oppgaver selv, sier Scott med et godt smil.

Ulikt eierskap

Jeg er sammen med rådgivere fra hele verden på besøk på flere gårder i Tasmania for å se på nært hold hvordan de gjennomfører generasjonsskifter. Gårdene som overdras er store med mye beietområder for sau. Det arealet de vanner bestemmer hvor stor flokk av sau eller storfe de kan ha.

De fleste virksomhetene på gårdene er organisert som selskap, mens det varierer om gården eies personlig eller gjennom selskapet. Når junior overtar styringen av selskapet, overtar han også eiendommen.

Far, Andrew Calwin, har mange tanker om hvordan gårdsoverdragelsen kan gjøres smidig.

Vanskelig i overgangen

Scotts far, Andrew, kjøpte gården Nosswick i markedet i 1980. Senere har han forbedret beitene og sørget for vanning på viktige arealer. Produksjonen er lagt om fra Hereford til sau. Han gruet for tiden etter eierskiftet og kjente det problematisk i to-tre måneder, sier han.

– Ti måneder, kommer det raskt korrigerende fra mor i bakgrunnen.

Likevel anser han valget i forbindelse med generasjonsskifte som den beste avgjørelsen han noen gang har tatt som bedriftsleder. Her kommer Andrews fire råd til andre i samme situasjon.

1. Sett en dato for overdragelsen

Andrew begynte prosessen da han var i begynnelsen av 50-årene. Barna var da for små til å ta avgjørelser, men for Andrew var det viktig å legge opp en plan for overdragelsen for sin egen del. Han trengte også tid på å forberede pensjonsalderen finansielt.

– Sett en dato for overdragelsen, ellers drar det ut. Vi satte to år etter at barna var involvert i prosessen og Scott hadde kommet hjem fra skole og arbeidspraksis.

2. Bruk en rådgiver utenfra

– Ta alltid inn noen utenfra i prosessen. De ser noe vi ikke ser. 

Ingen av barna hadde på den tiden partner. Det så Andrew som en fordel. Rådgiveren, som i dette tilfellet var regnskapsføreren, hadde individuelle samtaler med hvert av barna.

3. Familien må samles om løsningen

– Alle må komme til «forhandlingsbordet» med åpent sinn. Som foreldre må man være tydelig på hva som er rammene. Vi ønsket ikke å dele opp eiendommen, sier Andrew.

Alle må være innstilt på kompromisser. Økonomisk valgte Andrew å legge pengestrømmen og inntektsmuligheter til grunn når betalingsevnen for gården skulle beregnes. 

– Man kan ikke fokusere på eiendommens markedsverdi. Dette er det viktig å få søsken til å forstå. Det kan bety at søsken kan få 300.000 hver, mens eiendommen er verdt fem millioner.

Det skal nevnes at på Tasmania bruker de også regler om etteropgjør hvis gården blir solgt. Scotts andel av en gevinst ved et salg øker til 100 prosent i løpet av 15 år.

4. Finn ut hva du skal gjøre etterpå

– Du må finne noe å bruke livet ditt til, ellers blir sønnen din gal. 

Kona har tatt seg av papirarbeidet. Også den rollen blir borte. Når man gir fra seg kontrollen og kontakten, må man finne på noe annet. Far tar betalt for det han gjør på gården, men trenger bidrag fra pensjonssparing for å overleve økonomisk.

– Og jeg glemte helt å nevne: Ikke tillat at den som skal overta kommer direkte hjem etter videregående skole for å overta. De må ut i verden for å skaffe seg erfaring. Da ble det visst fem punkter, avslutter Andrew med et glimt i øyet.