Hopp direkte til innhold

50 år siden driftskredittordningen ble etablert

I 1967 så et viktig verktøy for bonden dagens lys. Et halvt århundre senere fremstår driftskredittordningen for landbruket som like relevant.

Bønder har i all tid hatt behov for å finansiere driften sin, både på kort sikt og lang sikt. Spesielt i moderne landbruksdrift er gode finansieringsordninger en bærebjelke for at bonden skal både overleve, og ha evne til å holde driften sin i gang.

Oppgjørs- og driftskredittordningen for landbruket slik vi kjenner den i dag, bygger på en overenskomst av 16. juni 1967 mellom Landbrukets Sentralforbund, Den norske Bankforening og Sparebankforeningen i Norge.

Kapitalbehov i landbruket

Driftskreditt for landbruket er imidlertid ikke noe nytt. Bønder har også hatt både behov for, og tilgang på driftskreditter før 1967.

Allerede fra 1890-årene hadde mangelen på egnede låneformer for å finansiere løpende driftsutgifter for bøndene vært gjenstand for en rekke utredninger og komitéinnstillinger. På denne tiden ble løpende driftsmidler finansiert enten via lokale, kooperative driftskredittlag, eller gjennom kjøpmannskreditter.

Begge deler hadde usikre betingelser for bonden, og ofte var det utilstrekkelige midler. Erfaringer fra blant annet Sverige og Danmark tydet på at driftskredittproblemet først kunne løses ved at det ble etablert et sentralt pengeinstitutt som kunne skaffe til veie kapital til driftskredittlagene.

Debatt

Debatten på Landmannsforbundets (Bondelagets) årsmøte i 1913, satte fokus på å løse landbrukets kapitalbehov. Det ble nedsatt en egen bankkomité som skulle jobbe mot å etablere nye finansinstitusjoner som kunne støtte landbruket.

Man mente kapitalen gikk fra sparebankene i distriktene og inn til byene, og at løsningen ville være å etablere et eget sentralbankinstitutt med mål å kanalisere kapital fra byenes sparebanker, og tilbake ut til sparebankene i distriktene. Dette mente man ville løse landbefolkningens lånebehov, både på kort og lang sikt.

Forslaget møtte motstand fra sparebankene i byene, og strandet. Bankkomiteen jobbet imidlertid videre med et annet prosjekt. Dette prosjektet dreide seg om å etablere en realkredittforening som ga langsiktige nedbetalingslån til landbruk og skogbruk. Denne planen kunne gjennomføres uten oppslutning fra andre finansinstitusjoner, da kredittforeningen kunne finansieres via obligasjonsmarkedet.

Historien

Landkreditt drev i oppstartsårene fra leide lokaler i Bøndernes Hus. Her er de sentrale medlemmene av direksjonen avbildet i 1918, 

Resultatet av dette var at høsten 1915 ble Norges Kreditforening for Land- og Skogbruk etablert. Foreningen er i dag kjent som Landkreditt SA.

Samvirkebasert driftskredittformidling hindrer krise

Midt på 1920-tallet tok Landkreditt på nytt grep i driftskredittspørsmålet. I 1925 ble Centralkassen for Bøndernes Driftskreditt etablert som et andelslag. Dette var et utspring av den opprinnelige bankkomiteens planer for et samvirkebasert kredittsystem for landbruket.

Imidlertid skulle det gå litt utpå 1930-tallet før en krise i finansieringen av skognæringen fikk Centralkassen til å blomstre opp. Gjennom 1930- tallet ble arbeidet med Centralkassen et av hovedarbeidsområdene til administrasjonen i Landkreditt, og de to søsterorganisasjonene utfylte hverandre på en god måte. I Landkreditt ble det innvilget langsiktige lån sikret med pant i eiendommen. I Centralkassen ble gitt driftskredittlån med kort varighet, uten realpant, men med basis i personlige og solidariske garantier mellom andelseierne.

Senere ble det stilt garantier fra Skogeierforeningene. Norges Bank stilte opp med kapital og finansierte Centralkassens virksomhet.

Dagens driftskredittordning i støpeskjeen

Gjennom hele århundret hadde landbrukets organisasjoner arbeidet for å skaffe landbruket egnet driftskapital. Centralkassen, og de andre spesialinstitusjonene som Felleskjøpene, innkjøpslagene og Driftskredittkassen for jordbruket hadde hver for seg et snevert arbeidsfelt. Centralkassen var også helt avhengig av godvilje fra Norges Bank for å finansiere sin virksomhet.

Dette gjorde at Landkreditt på slutten av 1950-tallet fikk nedsatt en komité for utrede spørsmålet om hvordan man kan etablere et mer slagkraftig driftskredittinstitutt for hele landbruket.

Hovedprinsippene som ble foreslått var et det skulle etableres et system for driftskreditt knyttet til bøndenes leveranser til landbruksorganisasjonene, og at det skulle skaffes grunnkapital i form av et garanti- og fondsinnskudd. Hovedutfordringene ved kredittordningene var etableringen av tilstrekkelig sikkerhet, og mulighetene til å skaffe utlånskapital.

Landkreditt hadde erfaring med at den tradisjonelle sikkerheten knyttet til de faste eiendommene i mange tilfeller ikke ga tilstrekkelig pantegrunnlag for bøndenes driftskreditt.

Man fulgte to hovedstrategier; å yte kreditt med pant i driftsutstyr eller avlinger, eller fremme et system med kollektive garantier kombinert med sikringsfond. Den siste ordningen inspirert av det tyske driftskassesystemet var det Landkreditt mente landbruket burde samle seg om. Centralkassen var tiltenkt en rolle som et nav i en ny, og samlet driftskredittordning for hele landbruket.

Oppgjørs- og Driftskredittordningen av 1967

Den praktiske innretningen til dette fulgte prinsippene i Landkreditts utredning, men Centralkassen fikk ingen sentral rolle i den nye ordningen. Bankvesenet hadde nødvendig kapital og løsninger til å kunne løse utfordringene uten å ha Centralkassen eller andre organisasjoner involvert. Dermed ble det inngått en avtale mellom landbruksorganisasjonene på den ene siden, og Bankforeningen og Sparebankforeningen på den andre siden. Bøndene fikk nå anledning til å tegne driftskreditter på basis av sitt medlemskap i landbruksorganisasjonene.

Ordningen må karakteriseres som en institusjonell reform med betydelig gjennomslag. Allerede på slutten av 1970- tallet benyttet brorparten av de aktive gårdbrukere seg av ordningen.

Landkreditt etablerer bank

Ved inngangen til årtusenskiftet foregikk en betydelig strategiprosess i Landkreditt, som ledet fram til at Landkreditt SA i 2002 etablerer Landkreditt Bank AS.

Noe av grunnen til å etablere bank, er nettopp driftskredittproduktet. Det er krevende for Landkreditt som kredittforening uten tilgang på bankens mulighet for å ta i mot innskudd og drive betalingsformidling å skulle konkurrere med vanlige banker. Driftskreditten ble et av Landkreditt Banks flaggprodukter allerede fra dagen den nye banken åpnet dørene, og allerede i bankes tre første uker ble nær 50 driftskredittavtaler inngått.

Priskorrektiv

Landkreditt har som sitt formål å bidra til bidra til bedre økonomi for medlemmene ved å tilby eller utvikle gode finansielle tjenester. Landkreditts inntreden i markedet for driftskreditter til landbruket er dypt forankret i dette formålet, og Landkreditt har i løpet av få år oppnådd en posisjon som har gjort det mulig å påvirke rammebetingelsene for hele næringen.

Til å være en ordning med praktisk talt ingen tap, beregnet bankvesenet en alt for stor margin på dette produktet. Landkreditt Bank har siden 2002 hatt en kraftig vekst i andel av driftskreditter som er gitt innenfor driftskredittordningen, og har nå passert 34 prosent andel av disse.

I årene etter banketableringen ble det også gjort grundig kartlegging av driftskredittene, som viser at Landkreditt Banks inntreden som priskorrektiv på driftskreditten har gitt en enorm besparelse for de som bruker dette produktet.

Oppgjørs- og Driftskredittordningen for landbruket har også en svært fordelaktig pris om man ser denne ordningen opp mot tradisjonelle kassekreditter som tilbys aktører i øvrig næringsliv. Over tid har Driftskredittordningen bidratt til å spare landbruket for flere hundre millioner i kapitalkostnader, og sørget for driftskapital som er helt nødvendig for å opprettholde produksjonen.

Driftskredittordningen er like relevant i dag

Ordningen er like relevant den dag i dag som for hundre år siden.

Noe av det unike med driftskredittordningen er at den ikke binder pant i fast eiendom, noe som gjør at bonden kan bruke dette pantet til andre ting. Ordningen er også velfungerende, veletablert, og er blitt modernisert med elektronisk utveksling av data de siste årene. 

Fakta om driftskredittordningen

  • En konto for de daglige inn- og utbetalinger knyttet til driften av gården
  • Størrelsen på kreditten bestemmes ut fra leveransene til varemottakerne som er tilknyttet ordningen, og beregnes ut fra leveranser siste år (normalår).
  • Som hovedregel gis kreditt tilsvarende 40 % av brutto leveranse siste år.
  • For fjørfekjøttproduksjon gis kreditt tilsvarende 25 % av brutto leveranse siste år.
  • For skog kan det innvilges kreditt på inntil 40 % av gjennomsnittlig oppgjør to siste år, eventuelt med grunnlag i inngått tømmerkontrakt.
  • For pelsdyrproduksjon kan det innvilges kreditt på inntil 40 % av de utbetalte skinnoppgjør for de to siste år.
  • Det kan gis kreditt på bakgrunn av fremtidig produksjon, eller utgangspunkt i tidligere drivers tall ved eierskofter.
  • Banken og varemottaker deler risikoen ved eventuelle tap i ordningen
  • Ordningen binder ikke pant i gården eller driftstilbehør, men baseres på garanti fra varemottaker.
  • Banken kan i enkelte tilfeller ta tilleggspant i løsøre eller fast eiendom ved spesielt høy risiko, eller høyere kredittbehov grunnet produksjoner som ikke inngår i grunnlaget for å gi ordinær driftskreditt innen driftskredittordninger (tilleggsnæringer eller leveranser til aktører utenfor driftskredittordningen)